Stemningsrapport fra grønlandshundsamling 2026

Vi går etter lyden av gira grønlandshunder. Klare i løypa står hundene to og to i rekker. Det er hyl, ul, bjeffing, hopping og drag i liner. Frostrøyken stiger i morgensola. Først fyker spann med tre-fire hunder forbi, før vi teller hele åtte hunder i ett spann, fulle av iver.

Vi befinner oss på grønlandshundsamling ved Femunden. Rundt oss er det rutine, erfaring og flere hunder enn vi klarer å telle. Vi kom verken med stort spann, lang erfaring eller mange år i miljøet. Vi kom fem mennesker og én hund, og var på vår aller første samling med rasen. Vi rekker knapt å komme inn før en av arrangørene sier at det er så hyggelig at vi tok turen, og særlig at vi har med oss barna. Flere har med barn og barnebarn. Her er nybegynnere og erfarne, de med én hund og de med åtte. Fellesnevneren er turglede og entusiasme for rasen.

Lørdag morgen står det slede klar med reinsdyrskinn, og tvillingene våre på ni år skal få sitte oppi. Tenk at de skulle få lov å sitte på med hundespann! Et stort ønske skulle bli oppfylt. Vi voksne hjelper til med å hente hunder og klargjøre, og får hjelp og forklaringer av andre rundt før vi rekker å spørre. Tvillingene regner med at mor, som skal henge bak sleden på ski, kommer til å ramle av i første sving. Heldigvis slipper rookien å ende opp som drivende anker bak fire traktorsterke og gira grønlandshunder med publikum. Det skjedde ikke før senere, oppe på fjellet og med bare to tilskuere. Kreftene til hundene i front merkes godt.

I mellomtiden har far så vidt rukket å nevne at han og ungdommen skal snørekjøre med vår hund, før de får låne med seg en ekstra hund. Så da har de plutselig hver sin, og begir seg innover nykjørte skiløyper i strålende vintervær. Hundene blir fort kompiser, så ungdommen får til og med prøve seg på ski med to hunder i front. Noe far angrer kjapt på der han puster og peser bak for å holde tritt.

Vel tilbake i camp møtes alle ved grillen, der opplevelser fra dagen deles, med utsikt utover islagt vann og fjell i det fjerne. Som en del av helgens opplegg settes det også av tid til temaet fyring i telt. Erfaringer deles og utstyr vises frem, og praten går i konkrete råd om alt fra varmevekslere og kullos til primuser som mister futten når de trengs.

Gode og mette gjør vi oss klare for rattkjelkeløp for barna. De skal få hver sin hund foran kjelken og kjøre en runde. Hunder klargjøres og voksne fordeles rundt løypa for å passe på at det blir en runde på «stadion», og ikke en ufrivillig langtur opp på fjellet. Noen av hundene trenger litt bistand fra løpende voksne for å skjønne den nye og litt rare oppgaven, mens andre hunder tar oppgaven på strak pote. Ni-åringen vår får så stor fart at snøføyka står bak hunden, helt til en liten feilsving fører hunden inn i dypsnøen, med full stopp og gutt rullende av kjelken. Men han hadde hørt at man aldri skal slippe sleden, så ved å klamre seg til rattet klarer han å karre seg opp, hunden går inn i løypa igjen, og de suser i mål.

Så, plutselig, står ungdommen klar på sleden, med sin egen hund som aldri har stått foran en slede og en lånt hund med mer erfaring. Med lett slede og lett passasjer fyker de innover. I mål er ungdommens kommentar at «kanskje det er hundekjøring jeg skal drive med?»

Senere samles vi til felles koldtbord, der alle har med seg noe og bidrar til bordet. Det passer egentlig samlingen godt: enkelt, sosialt og med rom for at alle kan bidra på sin måte. Etter maten får vi foredrag fra lederen i avlsrådet, som har vært på Grønland. Vi får se masse bilder av hunder derfra og høre hvordan hun opplevde å være der. Det er både fascinerende og litt spesielt å se hvor like våre egne hunder er hundene ved rasens opphav. Grønlandshunden er vel også noe så sjeldent som en rase der man fortsatt kan reise tilbake til opprinnelsesområdet og til og med hente inn nye hunder til stammen i Norge.

Senere samles vi til felles koldtbord, der alle har med seg noe og bidrar til bordet. Det passer egentlig samlingen godt: enkelt, sosialt og med rom for at alle kan bidra på sin måte. Etter maten får vi foredrag fra lederen i avlsrådet, som har vært på Grønland. Vi får se masse bilder av hunder derfra og høre hvordan hun opplevde å være der. Det er både fascinerende og litt spesielt å se hvor like våre egne hunder er hundene ved rasens opphav. Grønlandshunden er vel også noe så sjeldent som en rase der man fortsatt kan reise tilbake til opprinnelsesområdet og til og med hente inn nye hunder til stammen i Norge.

Vi takker for en helg fylt av gode opplevelser. Før vi visste ordet av det hadde både vi og hunden fått prøvd noe nytt, blitt bedre kjent med rasen, knyttet nye bekjentskap og kost oss med massevis av store, sterke, pelskledde koseklumper. Vi gleder oss allerede til neste år!