Leserbrev fra World Samoyed Meeting 2025

World Samoyed Meeting handler ikke bare om å beundre hvite, elegante hunder og diskutere hvorvidt vinklingen på bakbeina bør være så eller så. Det handler også om å samle entusiaster, eiere og klubber fra hele verden, for å få et overblikk over hvordan rasen utvikler seg, både eksteriøret og mentalt – og for å dele kunnskap, erfaringer og noen ganger også en flaske vin (eller tre).

Arrangementet bestod av to utstillinger, to fellesmiddag (med omtrent like mye pels på kjolene som på hundene), og en konferanse søndag morgen, hvor vi fikk høre to prestisjetunge oppdrettere og dommere holde foredrag.

Dommerene for hannene var på fredagen Helen Chen (Lunasea Samoyeds, Australia) og Andrea Eicher (Arctic Aivik Samoyeds, Sveits) for tispene.

På lørdagen var det Judi Elford (Vanderbilt Samoyeds, Canada) for hannene og Jana Fuernkranz Fulierová (Slovakia) for tispene.

Vårt mål med turen var klart: å bli kjent med arrangementet, høre hvordan andre land tenker om avl og bruksegenskaper og knytte bekjentskap.

I resten av denne rapporten får du små og store utdrag fra vår reisedagbok, ispedd observasjoner, refleksjoner og et par skarpe (men vennlige) bemerkninger om internasjonal raseforvaltning. God fornøyelse!

Vi landet på Budapest flyplass sent torsdag kveld, fulle av forventning, koffein og en viss grad av nervøs latter. Derfra gikk turen rett til leiebilselskapet – for møteplassen lå nemlig 2,5 timer unna, ute på den ungarske landsbygda. I teorien en helt overkommelig kjøretur. I praksis? Vel…

To lite bereiste damer, en altfor ny Golf og en motorvei uten trafikklys – i 130 km/t – er kanskje ikke en oppskrift på harmoni. Kartansvarlig tok sitt verv på alvor, men det hjalp lite når sjåføren ble sendt på tre feil avkjøringer på rad. GPS’en lo (det gjorde ikke vi).

Men vi kom oss heldigvis frem kl. 23:30, takket være en blanding av flaks, panikknavigasjon og et ønske om å ikke tilbringe natten i en bensinstasjon med paprika-chips og energidrikk som eneste selskap. Resepsjonen stengte kl. 00:00, så det var mildt sagt på håret – men vi gled bokstavelig talt inn døra med sekken dinglende og hjertet i halsen.

Så til selve hotellet: Ikke akkurat det man forbinder med hundearrangement i Norge. Glem campingplasser, ridehaller og pølseboder – vi hadde havnet på et spa-hotell (!), midt ute på landsbygda. Hotellet var pyntet med gammel, øst-europeisk eleganse – krystallkroner, tunge gardiner og et mystisk fravær av både hundebjeff og duften av fersk hundeskit. Vi begynte å tvile: Er vi på rett sted?

Det eneste som vitnet om at dette kunne være riktig var noen diskrete skilt ved innsjekk med helgens program. Ikke noe bjeff, ikke noe pesing, ingen hårballer i resepsjonen. Men da vi fikk utdelt rom med vegg-til-vegg-tepper, morgenkåper og tøfler – da visste vi at vi i det minste kom til å overleve første natt i komfort.

Vi krøp under dynen, stappmette på inntrykk og eventyr, og tenkte: Det er jo tross alt hundeutstilling – folk står vanligvis opp grytidlig for å lufte hunder, blåse ut pels med høylytte luftblåsere og slå av en morgenprat i bjeffekoret. Med andre ord: Ingen vits i å sette på alarm – vi regnet med at første hund ville sørge for reveklokkefunksjon rundt 06:00.

Vi våknet – heldigvis – av lyset som snek seg gjennom gardinene. Ingen hunder, ingen høylytte luftblåsere og ingen som diskuterte vinkler på bakbein i korridoren. Merkelig stille.

Ute var det meldt regn og vi måtte innse at shortsen kunne bli liggende i kofferten en dag til. Vi kledde oss i det tryggeste vi hadde med: matchende hettejakker fra Norsk Polarhundklubb. Litt som å ha på seg klubbdress i konfirmasjon.

Frokosten? La oss si det sånn: vi overlevde på rundstykker og speilegg, og lot yoghurten og det mystiske kjøttpålegget være i fred.

Deretter bar det de ti meterne over til det som opprinnelig var en golfplen – nå forvandlet til en utstillingsarena. To ringer var satt opp, omringet av de klassiske utstillingsteltene. Hannhundene skulle dømmes av Helen Chen (Lunasea, Australia), og tispene av Andrea Eicher (Arctic Aivik, Sveits). To særdeles anerkjente dommere – erfarne, skarpe, og med øyne som ser det meste. Vi var spente.

Vi ventet ett spekter med hunder, disse kom fra hele 17 ulike land – et bevis på hvor internasjonalt samojedmiljøet faktisk er. De fleste deltakerne kom fra vertsnasjonen Ungarn og Slovakia, som stilte med henholdsvis 24 og 28 hunder på fredag. Det var også gode bidrag fra Litauen, Polen og Tsjekkia. Norden glimtet med sitt fravær. Med bare èn deltager fra Danmark og Norge. Norge hadde stilte med tre hunder begge dager – noe vi synes var skuffende. Norden har flotte samojeder og vi hadde ett håp om å få vist enda flere frem. Australia var ikke representert, men Europa var bredt dekket med alt fra Hellas til Storbritannia.

Vi fant en benk og satte oss til rette blant publikum. Regnet begynte å yre forsiktig, og det var nå vi angret på at vi hadde pakket for lørdagens vær (30 grader og sol), og ikke dagens. Utstillingen skulle begynne kl. 10.00, men ble utsatt i 30 minutter. Hvorfor vet vi ikke, men vi så i hvert fall ikke snurten av dommerne før etter ny starttid. Kanskje de også angret på frokosten?

Der satt vi, klare for å observere – og diskutere, slik vi hadde gjort på flyet: Hva kom vi til å se? Vi vet at samojeden kommer i mange varianter – noen kortbente og kompakte, andre høybente og elegante. Vi er vant med at hundene sør i mellom europa ofte er noe mer kompakte og med mindre effektive i bevegelser en hjemme.

Vi fikk en gratis katalog fra arrangørene og så at det var påmeldt 110 samojeder. Litt færre enn vi hadde håpet på, men nok til å gi oss et solid inntrykk.

Vi valgte å fokusere på hannhundene denne dagen og planla å ta for oss tispene dagen etter. Og vi så mye. Hunder i alle fasonger og størrelser – men det som overrasket oss mest, var at mange av dem faktisk var høyere, med god benlengde og jevn, funksjonell pels. Vi så ingen med dårlig nesepigment og vinklene foran var bedre enn det vi ofte ser. Det var kun én hannhund som utmerket seg negativt – dårlig temperament og konstant klar for slåsskamp fra han gikk inn i ringen til han ble sendt ut igjen.

Men det mest urovekkende vi observerte – og noe som virkelig ga grunn til ettertanke – var at flere av hannhundene hadde særdeles dårlige mellomhender. Altså området mellom pote og underarm. Hos noen var dette området så mykt og svakt at hundene faktisk tråkket igjennom i bevegelsene sine. Dette er et alvorlig funksjonelt problem som vi dessverre også ser økende tendenser til i Skandinavia. Det svekker både bevegelser og holdbarhet – og bør definitivt få større fokus i avlsarbeidet fremover.

Ellers samsvarte plasseringene i stor grad med våre egne favoritter: sporty, velbygde hunder med korrekt pelslengde, gode bevegelser og tydelig kjønnspreg. Kortbente hunder ble ikke prioritert.

Vi la merke til noe litt artig – det ble delt ut små lapper til enkelte hunder, selv de som ikke ble plassert i toppen. Det kunne minne om CK-lapper (Championkvalitet) som vi bruker i Norge.

Underveis kom kjente fjes bort og lurte – naturligvis – på hvorfor vi ikke hadde med oss hunder. Og vi skal innrømme det: Vi lurte på det samme selv. For norske hunder kunne absolutt hevdet seg i toppen her.

Det var gledelig å se at brukshundklassen var representert begge dager, selv om det kun var tisper påmeldt. Klassen ga et viktig innblikk i hvilke hunder som faktisk benyttes til arbeid, og viste at det fortsatt finnes oppdrettere og eiere som prioriterer rasens funksjon. Fredag gikk seieren til Hayat’s Sponge Cake Sateenkaari Lumi, som senere også ble tildelt Working Dog BIS og fjerdeplass som beste voksne tispe totalt. Lørdag byttet plasseringen rekkefølge, og Ginger Of Shakira Větrná Bouře tok CAC og klasseseier, mens Hayat’s ble nummer tre.

Da veteran klassen var kåret, var det tid for lunsj. Vi hadde allerede overlevd frokosten – men lunsjen var ingen høydare- det gikk ned, det også. Der kom vi i snakk med et hyggelig par fra Ungarn som driver med hundekjøring – både med vogn og sykkel. Vi ble nysgjerrige: Hva kreves for å stille i brukshundklasse i Ungarn?

Det viste seg å være litt… uklart. Noe med tre løp à 3,5 km/t innen en viss tid. Fem startende måtte det også være. Og hvis ikke fem samojeder stilte, tok man huskytidene (!) som utgangspunkt. Vi så på hverandre med et ansiktsuttrykk: «Unnskyld, hva?» For oss nordlendinger fremstår 3,5 km/t mest som søndagstur, ikke bevis på bruksegenskaper. Samtidig må vi erkjenne – Ungarn har ikke hatt snø på seks år, og temperaturene gjør det vanskelig å trene ansvarlig.

Finalene startet, og vi ble litt forvirret. Her er det ikke som i Norge, hvor man konkurrerer videre med CK. Her gikk beste hann fra hver klasse og beste tispe fra hver klasse rett til konkurranse om "Best i rasen".

Vinnerne ble hannen fra championklassen: Maxim «Dirty Dogs Have More Fun Jamieson Max» og den spreke veteran-tispen, «New Challenge for Orleansnow», ble best i motsatt kjønn.

Vi fant også ut hva lappene betydde: Det var "billetter" til spesialfinaler. Dommerne delte dem ut underveis til hunder de ønsket å se igjen – uavhengig av kjønn eller klasse. Det ble konkurrert i kategorier som beste bevegelser, beste hode, beste benstamme – og vår favoritt: Beste bisquit (for hunder med brunlig farge i pelsen). Et tydelig tegn på at man ønsker å løfte frem variasjon og funksjonalitet.

Etter finalene løp vi i dusjen for å få tilbake følelsen i tærne etter en dag med lett regn. Så var det tid for fellesmiddag – buffé med runde bord og internasjonal stemning. Vi havnet ved siden av et par fra New Zealand som – i likhet med oss – var her uten hund, men med faglig nysgjerrighet.

Mellom middag og dessert kom vi i prat med en gruppe som diskuterte tannsett – og her fikk vi høre noe nytt: Noen linjer i Europa har utfordringer med manglende tenner. Dette var nytt for oss, og noe vi definitivt må ta med videre til avlsrådsarbeidet hjemme.

Vi avsluttet kvelden med en god følelse: Vi hadde sett mange flotte hunder – ingen med den store wow-faktor, men absolutt gode representanter for rasen. Flere hadde tydelig fått med seg at vi kom fra Norge – og antydet at norske hunder er kjent for både sunnhet og kvalitet. Det var hyggelig å høre.

Ved hotelldøra kunne vi for første gang ane en liten duft av markering – men fortsatt ikke en eneste bæsj observert, og heller ingen hvite pelsdotter på avveie. Litt rart, egentlig. Men så er det kanskje bare sånn det er – når samojeder møtes på spa?

Før vi i det hele tatt så ut vinduet, var kjole og stråhatt allerede på. I dag skulle det bli den varme dagen – 30 grader og full sol, ifølge værmeldingen. Frokosten? Den samme som før. Rundstykker, speilegg og et håp om variasjon som aldri kom.

Dagens dommere var Judi Elford (Vanderbilt Samoyeds) for hannene og Jana Fuernkranz Fulierová fra Slovakia. Vi plasserte oss nederst ved tisperingen, med et lite overblikk over hannene i ringen ved siden av. Heldigvis fikk vi også sneket oss til litt skygge fra VIP-parasollen, hvor dommerne fra gårsdagen satt klare.

Vi kjente et lite stikk av anger over at vi ikke så tispene fredag, spesielt nå som dommerne var fra to ulike deler av verden. Det hadde vært lærerikt å sammenligne bedømmingene direkte. Heldigvis kom vi i prat med en hyggelig dame fra Estland, som hadde notert ned fredagens resultater for hånd (digitalisering er visst ikke helt i vinden her ennå). Vi fikk lov å kopiere hennes notater, og skrev også ned dagens plasseringer i katalogen underveis.

Det viste seg faktisk at forskjellene mellom dommerne ikke var så store. De fire beste i hver klasse gikk i stor grad igjen begge dager, med bare noen små omrokkeringer. I tispene var det – som forventet – flere påmeldte enn hos hannene. Noe som kanskje ikke er så rart, med tanke på at oppdrettere ofte trenger flere tisper – og hanner kan skape mer dramatikk i løpetidssesongen med testosteron og stor selvtillit.

Tispene viste tendenser til det vi så dagen før: stor variasjon i type og pels. Det var likevel færre små og kortbygde enn vi hadde fryktet. Én tispe skilte seg ut – hun så nesten ut som om hun hadde på seg bikini, der hun hadde lagt pelsen igjen hjemme. Men hun var godt bygget, med fine vinkler og et hode med de rette detaljene. Bevegelsene hennes fanget oppmerksomheten – hun dekket mye mark. Hun ble ikke nummer én i klassen, men havnet på pallen, og det var gøy å se at det ikke bare er pelsmengde som blir premiert.

Vi kjente et lite stikk av anger over at vi ikke så tispene fredag, spesielt nå som dommerne var fra to ulike deler av verden. Det hadde vært lærerikt å sammenligne bedømmingene direkte. Heldigvis kom vi i prat med en hyggelig dame fra Estland, som hadde notert ned fredagens resultater for hånd (digitalisering er visst ikke helt i vinden her ennå). Vi fikk lov å kopiere hennes notater, og skrev også ned dagens plasseringer i katalogen underveis.

Det viste seg faktisk at forskjellene mellom dommerne ikke var så store. De fire beste i hver klasse gikk i stor grad igjen begge dager, med bare noen små omrokkeringer. I tispene var det – som forventet – flere påmeldte enn hos hannene. Noe som kanskje ikke er så rart, med tanke på at oppdrettere ofte trenger flere tisper – og hanner kan skape mer dramatikk i løpetidssesongen med testosteron og stor selvtillit.

Tispene viste tendenser til det vi så dagen før: stor variasjon i type og pels. Det var likevel færre små og kortbygde enn vi hadde fryktet. Én tispe skilte seg ut – hun så nesten ut som om hun hadde på seg bikini, der hun hadde lagt pelsen igjen hjemme. Men hun var godt bygget, med fine vinkler og et hode med de rette detaljene. Bevegelsene hennes fanget oppmerksomheten – hun dekket mye mark. Hun ble ikke nummer én i klassen, men havnet på pallen, og det var gøy å se at det ikke bare er pelsmengde som blir premiert.

Vi la også merke til med tispene en utvikling med svak mellomhånd, som hos hannene dagen før.

Ellers var det lite negativt å sette fingeren på. Vi så ingen kubente, få tunge typer og heller ingen tisper med dårlig temperament – tvert imot. Det var et solid og harmoniske ringer, med flere lovende individer og jevn kvalitet. Ingen ekstreme varianter stakk seg ut i negativ retning, og det var tydelig at rasestandarden ble tatt på alvor.

Så gikk vi til lunsj med håp om noe nytt – men nei. Vi tok med oss maten ut i sola, hvor vi etter hvert fikk avtalt et avkjølende bassengbesøk med en bekjent. Dette førte oss rett inn i en kulturkrasj.

For her – ved bassenget – lå det samojeder. På solsenger. Midt i spaområdet. I 30 varmegrader. Dette er langt fra det vi forbinder med en polarhund som trives best når snøen laver ned og frosten henger i værhårene.

Vi så også hunder som ble ruslet forbi på glovarm asfalt, og flere som lå helt stille og peste i varmen. Det fikk oss til å tenke på rasens opprinnelse. Vi satt igjen med én tanke: Vi er heldige som bor i Norge. Eller rettere sagt – hundene våre er heldige som bor i Norge, der både klima og kultur legger bedre til rette for en rase som er avlet for å fungere i snø, kulde og fysisk aktivitet.

Finalene denne dagen var uten ekstra konkurranser som «beste hode» og «beste bevegelser». Vinneren i dag ble den samme som fredag – Maxim - og det var en junior-tispe «Arctic Frend Infinitisom» fra Polen som ble Best i Motsatt Kjønn.

Vi satte oss i et av teltene til publikum med et lite glass vin og fikk selskap av to junior-samojeder og eierne deres. Samtalen dreide seg raskt inn på bruksegenskaper, helse og kjente hunder i den store verden– og før vi visste ordet av det, hadde tiden flydd av gårde.

Plutselig var det på tide å skifte til kveldens gallamiddag – tema: Gatsby! Vi var svært glade for glasset vin i forkant før vi møtte resten av gjengen i fjær, glitter og frynser.

Vi ble sittende med den eneste deltakeren fra Norge som hadde med seg hunder – en fantastisk engasjert dame som hadde kjørt hele veien fra Tromsø med tre samojeder! Hun vant åpen klasse med både hannhunden og en av tispene sine. Hun er riktignok opprinnelig fra Frankrike og hundene er ikke født i Norge – men vi velger likevel å sole oss litt i glansen. Disse hundene viste veldig godt følelsen av frost i værhåra.

Middagen ble etterfulgt av disco – og kun den mest frigjorte av oss danset seg ut på gulvet. Det skal nevnes at dommerne også ble hyllet med både tale og kake, og deltok på festen. Vi var litt starstruck, men samtalene var overraskende naturlige – om valpekjøpere, kennelnavn og alt annet vi har til felles.

Til slutt måtte vi trekke oss tilbake – mette på mat, inntrykk og samojedglitter.

For de morgenfriske startet søndagen med canicross løp, i en temperatur som våre hunder ikke hadde foretrukket. Etter frokost, lette vi oss frem til konferanselokalet. Med gårsdagens Gatsby-galla friskt i minne var vi ikke overrasket over å være de første som ankom. Klokken nærmet seg start da én av arrangørene tuslet forbi oss i morgenkåpe og tøfler – tydelig fersk fra spa-avdelingen. Heldigvis viste hun oss veien opp til konferanserommet.

Da klokken slo, var det knappe 20 personer i salen. Hadde festen kvelden før satt sitt spor? Eller var det bare slik vi hadde fått høre – at konferansen ofte ikke prioriteres av utstillingsdeltakerne?

Etter hvert fyltes rommet opp litt mer – men vi telte aldri mer enn 40 personer. Programmet startet med en runde hvor ulike lands klubber presenterte seg. De viste ulike arrangementer og kurser de tilbyr sine medlemmer.

Når det kom til avl, var det enkelte fellesnevnere: Avl på A- og B-hofter, noen tillater C mot A. De fleste krever øyelysing og noen i tillegg gonioskopi og noen har også krav om PRA-testing og DNA-prøver. Utstillingskravene varierer stort – fra krav om tre «Excellent» for hanner til «Very Good» for tisper. Der skiller vi oss ut i Norge med kun å kreve en «Good» for avl. Australia, derimot, hadde ingen avlskrav overhodet, noe som skapte reaksjoner i salen. Flere land løftet frem utfordringer som avl uten stamtavle, smuglerhunder og omplasseringer – problemer vi heldigvis er relativt forskånet for i Norge.

Det ble derimot nevnt enkelte andre sykdommer, blant annet Alopecia X – en tilstand som forekommer i flere raser. Den oppstår tilfeldig, selv hos friske og nøye utvalgte foreldre, og ble sammenlignet med genetiske sykdommer hos mennesker hvor uheldige enkeltindivider rammes uten tydelig arvelig mønster.

En annen tilstand som ble kort omtalt, er en leversykdom som rammer små valper, og som hindrer dem i å ta opp næring. Valpene forblir små og svake og sykdommen har vist seg å stamme fra engelske linjer. Det er utviklet en blodprøve som kan tas etter fødsel for å avdekke tilstanden, og heldigvis er dette en sykdom vi foreløpig ikke kjenner til i Norge.

Så fulgte første hovedforedrag:
"Breeding Theory – How to Breed Top Dogs" med Judi Elford (Vanderbilt Samoyeds).
Her fikk vi virkelig noe å tygge på. Noe var vi helt enige i, noe skapte debatt oss imellom, og enkelte poeng fikk oss faktisk til å endre syn. Blant hovedbudskapene var blant annet det å være tro mot din type og din familie av hunder. I hvilken grad kan innavl benyttes for å forme og forsterke ønskede egenskaper. Bevegelse og benstamme er to av de vanskeligste egenskapene å bygge opp – og de letteste å miste. Samojedsmilet er ikke bare estetisk – det er essensielt for rasens uttrykk.

Foredrag nummer to ble en slags kombinasjon mellom:
"Standardinterpretation" – Andrea Eicher (Arctic Aivik) og "How to Judge a Samoyed" – Jana Fuernkranz Fulierová, etter at Jana måtte melde forfall.

Andrea tok oss gjennom FCI-standarden, ledsaget av bilder som viste både gode og mindre heldige eksempler. Hun la særlig vekt på viktigheten av en god mellomhånd – og for oss, som hadde observert dette som et svakhetspunkt gjennom hele helgen, var det som musikk i ørene.

Hun understreket også at korrekt bevegelse ikke skal være de mest svevende. Effektiv bevegelse hos en samojed handler ikke om å «fly» over bakken – det skal alltid være én fot i bakken for å sikre kraft, stabilitet og økonomi i steget.

Videre ble det snakket om sporing – altså at bakbena trår inn i forbenas spor. Dette er typisk for polarhunder og et tegn på funksjonell, rettlinjet bevegelse. Likevel blir dette altfor ofte misforstått i ringen som «trang bak». Andrea påpekte at dette viser et klart behov for mer opplæring og forståelse blant dommere, slik at rasens funksjon ikke forveksles med en feil.

Så kom vi til hodet i standarden – og da ble det debatt.
Andrea (Sveits) gikk gjennom FCI-standarden, som også vi i Norge følger. Judi (Canada) representerte den Amerikanske standarden, som har noen ulikheter. Det oppstod diskusjon om at det eneste som står oppført som «alvorlig feil» i FCI-standarden er pigmentbrudd rundt øyne og lepper. Det står ikke som en feil i den Amerikanske standarden.

Det ble stilt spørsmål ved om det virkelig er riktig at en brukshund med perfekt funksjon og bevegelser, men med litt pigmentbrudd i leppa, skal bedømmes hardere enn en hund som er så kuhaset at den ikke kan løpe uten ubehag. Et svært betimelig poeng, og det ble enighet om at dette bør tas opp videre.

Standarddiskusjonen viste også hvor spesiell samojedrasen er – det finnes nemlig ingen raseklubb eller nasjonalt kennelklubb-eierskap. Rasen forvaltes av den nordiske kennelunionen, noe som gjør endringer vanskelige – men også gir en sjelden form for felles eierskap på tvers av landegrenser.

Neste World Samoyed Meeting er allerede annonsert for 2028 og denne gang går turen til alpelandet Østerrike. Vi håper at mange fra Norge pakker både hundebur og hunder (eller bare pass og godt humør), og tar turen.

Vi fikk også et inspirerende innblikk i hvordan flere nasjoner arbeider for å bevare samojedens arbeidsegenskaper – utover det som er nevnt fra de ungarske trekkhundtestene. Australia har egne gjeterhundprøver der samojede får vise sine arbeidsinstinkter med sau, mens USA tilbyr det amerikanske Working Samoyed Program med titler som basert på poeng opptjent gjennom trekk, canicross, vektsleping, skijoring og mer. Dette systemet har også Storbritannia adoptert. samoyedclubofamerica.org+2samoyedclubofamerica.org+2showsightmagazine.com+2. Dette gir samojeden bred anerkjennelse som arbeidshund også internasjonalt.

Konferansen i år bød på to solide hovedforedrag med både faglig tyngde og refleksjon – men resten av programmet kunne med fordel hatt litt mer kjøtt på beinet. Flere klubbpresentasjoner manglet både dybde og statistisk snert. Vi savnet tydelige tall og konkret erfaringsutveksling. Vi ser imidlertid et stort potensial: Denne plattformen kan bli noe langt større – et ekte arbeidsforum for raseutvikling, helse og samarbeid på tvers av landegrenser.

Vi takker klubben for tilliten ved å få representere Norge i dette viktige forumet.
Vi reiser hjem med kofferten full av inntrykk, notatene fulle av idéer – og hjertet fullt av motivasjon for å fortsette arbeidet med å bevare og styrke den rasen vi har blitt så inderlig glad i.

Avlsrådet for Samojedhund / Line Foldøy og Andrea Vad