Inuittenes hunder var relativt store og kraftige, tilpasset å overleve i et barskt arktisk klima. De har vært benyttet som sledehunder, kløvhunder, jakthunder og i vanskelige perioder trolig også som nødproviant. I gjennom rasens historie har det ikke forekommet en bevisst utvikling av hundetype, selekteringen har vært et resultat av naturens egne mekanismer. De hundene som ikke har vært i stand til å møte de harde kravene som ble stilt, har dødd ut.
Den norske historien
De første grønlandshundene kom til Norge i årene rundt år 1900. Hunder som var benyttet ved store polarekspedisjoner ble tidvis tatt med hjem etter utført oppdrag.
De første hundene som vi med sikkerhet kan si hadde betydning for en fremtidig norsk grønlandshundstamme var hundene etter Roald Amundsens ekspedisjon til Sydpolen i årene 1910-12. Hvor mange av hundene til Amundsen som endte med å komme helt tilbake til Norge noe usikkert, men noen hunder er kjent ved navn og har fått etterkommere her i landet. En av de mest kjente hundene etter Amundsens linjer er tredjegenerasjons Int Ch Fram som sies å være modellen for standarden for grønlandshund som ble vedtatt av NKK i 1935.
Rasen i dag
Gjennom hele sin omlag 100 år lange historie i Norge har det blitt tilført nytt blod, nytt genetisk materiale, fra Grønland til den norske stammen av hunder. Denne muligheten gjør at grønlandshunden er en av svært få registrerte hunderaser i verden som fortsatt, kan gå tilbake til en opprinnelig, populasjon for å hente nye hunder som kan stambokføres og inngå som avlsdyr i den registrerte stammen av hunder. Dette har ført til at vi fortsatt i dag har en meget sterk og sunn rase med stor grad av genetisk variasjon.
Vi har også en registrert rase som har holdt seg typelik og tilnærmet identisk med sin opprinnelse. Dette er noe rasemiljøet er stolt av og svært opptatt av at skal forvaltes på en god måte.
